JEG ER FØDT FRI!

http://m.norwegianfoodie.blogg.no/1506011249_tyttebrsirup__helt_magisk.htmlJA, JEG ER FØDT FRI! FRI TIL Å LØPE BARBEINT I GRESSET MENS JEG LER HØYT AV FRYD. FRI TIL Å ELSKE MEG SELV OG VERDEN RUNDT MEG, SÅ HVORFOR LÆRER DU MEG Å HATE? 

 

Sitter og ser på et program som heter "Jævla homo" Statistikken sier at Jævla homo er et av de mest brukte skjellsordene som blir brukt i skolegården i dag. 24% av norske menn mener at homofile er frastøtende, og 40% er negative til at homofile leier hender på gata. Skal virkelig mennesker i 2017 være redde for å leie kjæresten sin på gata? Jeg er så naiv at jeg trodde verden var kommet lengre. Skal mennesker gå rundt å føle seg redde for å være seg selv i 2017? Skal mennesker måtte være modige for å snakke om seg selv i 2017? Skal mennesker virkelig ikke få elske i 2017? Skal vi tillate at noen skal føle seg bedre enn andre fordi de er heterofile i 2017?

NEI, NEI, NEI!  Du er ikke bedre enn noen fordi du er heterofil. Forskjellen er at du er akseptert av alle fordi du er den du er. Det er en menneskerett for alle uansett legning. Dette er jævla enkelt! Ta dere sammen alle dere som tenker og tror at dere er bedre enn noen andre fordi dere er født heterofile. Nå må det snart bli sånn at alle reiser seg opp og sier STOPP! Har du utfordringer med homofile, andre kulturer og hudfarge. Jobb med deg selv! Du er problemet! Ikke andre DU! Ta i mot hjelp, løs opp i ditt eget problem. Søk hjelp. Du skaper krig i verden om du deler usikkerheten og redslen din med andre. Barna våre sliter ikke med dette. Redsel, skam og frykt blir lært bort og overført fra deg til dem! Tenk på det alle dere som er litt for små i hodet til å tenke at ingen av oss har mer rett til et godt liv enn noen andre! Spre kjærlighet! Ikke hat og redsel! 

   Kjære lille venn! Du skinner så klart. Du som er fri. Fri til å løpe barbeint i gresset mens du ler en trillende latter av fryd. Fargene dine skinner og jeg blir slått ut av glede over at du er i min verden. Jeg vet vi vil få fargene dine vil blekne, og verden vil bli litt mørkere. Til alle dere som niholder på hat, redsel og fordommer! Dere er medansvarlige for at mennesker blir torturert og drept. Hva er det som gjør at du tenker at du er bedre enn noen andre? Hva er det som gjør at du tenker at du har rett til frihet, til å være deg selv, mer enn andre? Du som velger å heve deg over et medmenneske vil få motstand. Der jeg beveger meg vil jeg bruke loven og Rammeplanen for barnehagen og gjøre det jeg kan for at du vakre lille venn skal forstå at vi kan ha, og kan skape en verden full av farger. Jeg håper at når du er på steder i livet ditt hvor folk stjeler fargene dine så vil du rett og slett ha lært å si: DRIT OG DRA!

Sunn mat for liten og stor!

I travle dager er litt planlegging lurt. Aktive barn trenger sunn god mat:) På denne bloggen vil dere få fantastiske råd og tips til hverdager, helger og fest.http://m.norwegianfoodie.blogg.no/ Jeg kjenner kokken. Har smakt maten og anbefaler dere varmt å følge denne bloggen om dere er litt matfrustrert. :)

MIN FARMOR HADDE ALT, MAN BLIR ALDRI RIKERE ENN DET

                                                         

Det er lenge siden jeg skrev noe sist her inne på denne bloggen. Innlegget mitt: "Ærlig talt alle har 50 kroner" deles og leses igjen og igjen fremdeles. Dette viser at jeg traff veldig mange med det jeg skrev. Jeg visste det kom til å bli lest av en del, men ikke at det skulle bli så stort. I min jobb ser jeg mange ulike utfordringer man kan stå ovenfor. Det jeg ser, er at det er store økonomiske utfordringer for veldig mange i dette rike landet vårt.

Min farmor mente hun hadde alt. Hun var et genuint godt menneske tvers igjennom. Hun hadde syv barn og vi var 20 barnebarn . hun bodde i en liten fin 2 roms leilighet i mine foreldres hus. Hver gang ved jul og bursdag fikk hun spørsmål om hva hun ønsket seg. Da lo hun godt, de små gode øynene hennes glitret og hun sa: Hva jeg ønsker meg, nei, ingenting. Jeg har jo alt. Hva skulle jeg ønske meg? Hun mente det, hun kom aldri på en eneste ting. Man blir aldri rikere enn det! 

Når vi går tilbake i samlingen med gode minner som virkelig har satt seg godt fast i oss. Hva tenker vi på da? Kostet det mye penger?

Vi som jobber med mennesker må sørge for at det er plass til alle. Like muligheter for deltakelse. At barnehage og skole er et sted hvor alle kan delta uten å måtte betale ekstra for det. Foreldre og ungdom tar opp lån de har store utfordringer med å betale tilbake fordi de vil være med. Fordi de trenger pauser fra økonomisike utfordringer. Dette kan ikke folk som har penger nok forstå. Tenk å få mulihet til å kunne gå ut å spise, kunne kjøpe julegaver, kunne kjøpe nye klær, kunne sende barna sine på turer med idrettslag eller andre ting de er med på, og kunne fråtse litt en liten stund. Ha penger. Mennesker som ikke har vært i en slik situasjon kan aldri forstå dette. Det er oftest de som sier; Hvor dum går det an å bli? 

Fredag deltar jeg på en sending på God morgen Norge hvor dette er tema. :-) 

http://www.side2.no/aktuelt/konom---50-kroner-er-mye-penger-nar-man-har-darlig-rad/3423165981.html

DET ER DIN FEIL! DET ER DIN FEIL AT JEG DRIKKER!



Dette er noe mange med alkoholproblemer eller rusproblemer påstår. Det er noen, eller noe som har skjedd sin feil.

Du har det vanskelig så du må drikke for å døyve smerten. Du skylder til og med på egne barn. Det er så tøft dette livet, noe må du jo få lov til, sånn at du overlever. På bekostning av hva da? På bekostning av hvem da?

Barnet ditt ligger i sengen sin i total ensomhet. Verden rundt er mørk og stille akkurat nå. Det er jul. Redselen hamrer i kroppen. Det er vel egentlig hjertet som slår, det bare kjennes ut som om alle hjertedunkene smeller helt innenfra ut mot huden, hardt, det presser mot ørene innenfra. Dunk, dunk, dunk.

Kan ikke sove. Tenk om mamma glemmer å blåse ut lysene, tenk om hun sovner, så står de der og brenner. Brenner helt ned, sånn at konglene og nissen og alt tar fyr. Må være våken litt til, det har blitt ganske stille i stua. Barnet ditt lister seg stille ut i stuen klokken er litt over to. Barnet ditt blåser ut det som er igjen av lysene og bærer flaskene dine ut på kjøkkenet. Pakker de inn i hver sin plastikkpose, og legger dem i søppelposen. Putter juledekorasjonen inn i et skap og gjemmer fyrstikkene. Har vondt i magen.

Går tilbake i sengen. Det er mørkt, mørkt og stille. Det renner varme tårer ut av øynene til barnet ditt. Helt stille, helt alene i hele verden ligger barnet ditt i total ensomhet, med en iskald redsel over hva som kan skje. Hver dag hele julen.

Vet en ting helt sikkert. Jeg er helt alene, det er ingen som kan hjelpe meg. Det er ingen som vil hjelpe meg. Vet at flere vet om at mamma drikker. Har hørt flere voksne snakke om det. Det er ingen som hjelper til med å snakke med mamma, det er ingen som hjelper meg. Helt alene!

Godt at vi voksne vet hvordan vi skal beskytte oss selv, sånn at vi ikke får noen ubehageligheter. Barna kan ta ansvaret. De har ingen referanse til at noe kan bli bedre. De lever i et helvete av angst og redsel. De som aldri har hatt muligheten til å velge bort noe av det. Du og jeg. Ja, vi slipper i hvert fall og forholde oss til noe som er; ja litt mer enn ubehagelig kanskje.

Du har kanskje aldri vært borte i å lure på hva som skjer i forhold til noen barn?

Du da lille venn, hva ønsker du deg til jul, mest av alt? At mamma ikke drikker.

GAVEPRESSET ER VERST FOR BARNA!!!

 



Har den materialistiske verden blitt en merkelapp på suksess blant barna våre? Den har nok det, men hvem sin feil er det? 

Barna defineres og gis status av venner ut i fra hva de kan snakke om på skolen at de fikk i gave. De som fikk flotte gaver viser stolt frem og føler seg vellykkede blant venner når de kan vise til dyre gaver. De som ikke får det, tier stille. Mange lyver og forteller at de har fått gaver som ikke fins!

Snakk med barna deres om hva som er normalen. Hvordan er realiteten, Hva er sannheten om hvordan de fleste har det i forhold til økonomi. Kanskje det er så enkelt som at hvis du er redd for å skuffe barna dine, så blir de redd for å skuffe andre. Barna forstår og tolker oss i det meste av det vi sier og gjør.

Vi gir barna våre gaver i fleng. Det er så mye med eksklusive gavekalendere, opplevelser, pynt og stas gjennom hele desember, at hvordan i alle dager skal vi toppe det på julaften. Jo, da kjøper vi den nyeste smarttelefon, nettbrett, data, tv, merkevesker,merkeklær, dyre reiser og gud vet hva. Da blir de glad da! Hva skal de selv måtte jobbe for etterhvert, når de får alt midt opp i hendene? Kan vi ikke kose oss i jula uten at barna våre hopper opp og ned med gaver som lyser av store pengesummer lang vei? 

Det er ingen fordel å vokse opp å være overprivilegert. Hva om ting snur, de må stå på egne ben, og forstår ikke hvordan de skal klare det. Dette har de verken lært, eller vært nødt til å få noen forståelse for. Hva da?

Det kan til og med hende at det er du selv som lager forventningene uten at du selv forstår det. Du er ikke en bedre forelder om du får til å gi barne dine eksklusive gaver til jul. Lær dem å jobbe for det de ønsker seg. Tenk for en morsom trend det ville vært om vi kunne hatt juleverksted, hvor koselig vi ville hatt det mens vi holdt på. I år har ingen lov til å kjøpe gaver, alle må lage de selv. Kjempegøy!

Tror mange, mange mennesker ønsker å dempe julegavegalskapen! La oss dra det ned på bakkeplan igjen, kose oss sammen med hyggelig samvær og selskap. La oss utfordre hverandre. Gi barna i oppgave å være en hyggelig nissevenn for noen. At vi snur litt igjen, og lar julen handle om å gi av oss selv, og ikke om å få. 

Forstår at det er en overambisiøs tanke med bare hjemmelaget, men veldig gøyal iallefall. Skulle bare ønske dere lovet dere selv en ting: Ikke gi flere kredittselskaper millioninntekter fordi du ser det som eneste løsning på å komme igjennom julen. Husk at det er du som som sitter med foten på bremsepedalen. Bruk den! 

Kanskje vi kunne fått til å snu trenden blant barna våre hvor suksess ikke handler om hva man eier, men hvordan man er med hverandre. Et godt juleønske ikke sant?

Mette Leithe

Pedagogisk leder

 

 

 

Enorm respons:)

De tre siste dagene har vært helt utrolig. I dag var jeg blant annet med på God morgen Norge og Tv2nyhetene:) Noe som var utrolig gøy å få være med på. Jeg er overveldet over alle kloke og støttende kommentarer som har tikket inn i kommentarfeltet de siste dagene. Det er helt fantastisk at det er så mange engasjerte mennesker der ute!!!

Her kan dere alle gå inn å se innslagene på tv i dag:

-GOD MORGEN NORGE

-TV2 NYHETENE

 

Har hatt en helt enorm respons. Opplever at det er mange fantastiske mennesker der ute. Rause og hjertegode! Det er ikke veldig mange som ikke har forståelse for denne problemstillingen. I dag er innlegget også publisert i Danmark. Dette er veldig bra synes jeg. :-) 

DEN 50 LAPPEN IGJEN! ;-)



Vil takke for overveldende respons fra veldig mange på innlegget: "ÆRLIG TALT, ALLE HAR 50 KRONER"! :-) Det er mange fantastiske mennesker der ute og det gleder meg at mange har så stor forståelse for utfordringene mange har i forhold til økonomi. I dag vil jeg delta på God morgen Norge  07.40 for å snakke om dette. Jeg vil også Være med på tv2 nyhetene etter dette for å snakke om dette. Senere i dag vil jeg skrive litt om dette. Ønsker alle der ute en strålende dag! :-) 

ÆRLIG TALT! ALLE HAR 50 KRONER.

 Du sitter på foreldremøte og diskusjonen går rundt bordet. Det er planlegging av arrangementer. Det diskuteres livlig. Vi kan lage suppe, så kan barna lage kunst de kan selge til foreldrene. Vi kan ta 50 kroner for et bilde. Alle kan lage to hver. Flere av barna har jo foreldre som ikke bor sammen, så da kan de kjøpe hvert sitt. Fint for barna som får oppleve at de bidrar til innsamling på FN dagen. "Kanskje vi kan ha loddsalg isteden, kan jo hende det kan bli litt mye for noen" prøver du å si, samtidig kjenner du at det stikker litt innvendig. Ærlig talt, alle har da 50 kroner. Det smiles og nikkes rundt bordet. Flott, da er vi enige.

Der sitter du og kjenner at du begynner å bli uvel. Der kommer det igjen, det er ikke så lenge siden det var høstsuppe i barnehagen. Da kostet det 25 kroner for en liten papptallerken med suppe. Mine barn blir ikke mette av dette. Det betyr at for to tallerkener med suppe så blir det 50 kroner. I tillegg var det salg av kaker til 10 kroner stykket, 5 kroner for saft og kaffe. Jeg har planlagt og har kjøpt inn til middag for hele uken. Det har jeg brukt 400 kroner på. Jeg sitter og tenker og tenker på hvordan jeg skal få til å kjøpe disse bildene. Jeg kan jo ikke la være å kjøpe disse bildene, alle vil jo se at mitt barns kunst henger igjen på veggen med fult navn. Hva slags mor er det som ikke bryr seg om sitt eget barn. Hvilken mor vil vise hele verden at hun ikke ønsker sitt barns kunst med seg hjem. Alle har jo 50 kroner. 

Jeg får si at jeg ikke har mulighet til å komme. Dagen etter sa jeg i fra i barnhagen at noe hadde kommet opp på jobben. Jeg kan dessverre ikke komme på utstillingen sa jeg litt lavt. Å det var jo trist sa den voksne som sto foran meg. "Vet du hva Emma" sa hun og bøyde seg ned til mitt barn. "Du kan hjelpe meg, så kan vi henge opp alle bildene. Kanskje du kan hjelpe meg med å selge kunsten, så sparer vi bildene dine til mammaen din kommer. Hun synes sikkert de er kjempefine. Tenk å få med seg bilder hjem som har hengt på utstilling da. En ordentlig kunstner er du da". Jeg kjente klumpen i halsen føltes som den var i ferd med å kvele meg da jeg gikk ut døren. 

Noen ganger kan 50 kroner bety alt. Det er helt tomt, flaskene er pantet, det er tomt i alle sprekker mellom putene i sofaen. Fem dager til det kommer penger inn på konto igjen. Jeg skulle gå på jobben og tar i bruk en veske som jeg ikke har brukt på en god stund. Jeg sitter på bussen og kjenner i en av lommene, det ligger en leppepomade i den ene lommen. Kjenner at det ligger en lapp der også, tar den opp og kjenner brått et stikk av stor lykke. 50 kroner! Holder 50 lappen hardt i hånda, og kjenner lykkefølelsen hele veien til jobben. 

Når skal vi slutte å tenke at vår egen virkelighet er lik alle andres. Når skal vi i vår selvrettferdige små arrogante verden begynne å tenke at det ikke bare er å gjøre sånn eller sånn. Har vi blitt en gjeng med bedrevitere som ikke evner å se at verden er annerledes for deg selv enn den er for mange andre. Noen ganger er det å være raus ikke bare å dele ut av egen lomme for å "hjelpe" "Du kan få 50 kroner av meg". "Jeg kan kjøpe det for deg jeg". Da føler vi oss ganske greie, ikke sant? Slutt å skape situasjoner hvor mange må holde seg borte fra offentlige arrangementer i skoler og barnehager fordi det for noen er et pengesluk. La alle foreldre komme i barnehagen og på skolen med løftet blikk å glede seg over å få komme å bruke hyggelig tid samen med eget barn i det samfunnet de er så viktige resurssterke jevnbyrdige deltagere av. Det har nemlig absolutt ingenting med penger å gjøre. 

Ønsker alle en flott førjulstid i barnehage og skole. Håper dere ønsker alle foreldre hjertelig velkommen på skolen og på barnehagens arrangementer uten at de behøver å betale for det.

Skole og barnehage skal være gratis utover betaling for barnehageplassen og sfo. I dag er det ikke det. 

Mette Leithe

Pedagogisk leder

En gang fattig student med aleneansvar for to små barn. Jeg valgte det, og visste at det var midlertidig. Er glad for erfaringen jeg fikk.

 

 

 

 

KJÆRE MAMMA OG PAPPA! HVORFOR MÅTTE JEG GÅ I BARNEHAGEN I DAG?


Jeg hadde ikke noe lyst  dag. Jeg har kastet opp i natt og føler meg ikke noe bra. Jeg har vondt i kroppen min og kjenner at jeg er ganske sliten. Fredrik som jeg synes det er så gøy å leke med dro i genseren min fordi han ville ha meg med inn på kunstrommet å male. Jeg begynte å gråte fordi jeg ikke orket. Det kom en voksen og løftet meg opp i stolen så jeg kunne se på et morsomt spill. Du vet det spillet med trekanter og firkanter og sirkler, det som jeg liker så godt. Det var ikke noe morsomt det heller. Jeg kjente at jeg ble lei meg, jeg prøvde å ikke gråte, men det gikk ikke. 

 

Anne Marthe kom å løftet meg opp, og spurte meg: Har du det ikke bra i dag jenta mi? Hun strøk meg over håret, da begynte jeg å gråte igjen. Jeg kjente at jeg bare tenkte på at jeg ville til deg mamma! Eller til deg pappa. Anne Marthe er veldig snill og jeg er så glad i henne. Når jeg er syk vil jeg bare ha deg mamma, eller deg pappa.Jeg vil at du skal trøste meg og passe på meg når jeg er syk. Det er ikke noe gøy å være syk i barnehagen. Alle barna leker, synger, danser, bygger lego, ler og tøyser. Jeg vil så gjerne være med, men ikke i dag, i dag vil jeg gråte, trøstes, og koses med. Vi spiste smøre selv mat i barnehagen i dag. Jeg spiste litt, men så kastet jeg opp igjen i tallerken min. Anne Marthe ringte til dere, og sa at du måtte komme å hente meg.

 

Jeg ble ikke lei meg da du kom å hentet meg, jeg begynte å gråte fordi jeg var så glad. Når jeg så du sto der kjente jeg at jeg ble veldig, veldig glad. Så glad at jeg begynte  gråte. Jeg fikk en stor klem av Anne Marthe som sa god bedring og sa hun gledet seg til jeg blir frisk og kan komme i barnehagen igjen.  

Kjære mamma og pappa, dere er de beste i verden når jeg er syk! 

BRYR DU DEG?

Bryr du deg når du ser noe som ikke stemmer med et barn? Mistenker du at det er noe med den ungen men at det er behagelig å velge å ikke se? Det er enklere å finne bortforklaringer enn forklaringer på hva man skal gjøre når ubehagelige misstanker treffer oss rett i panna. Jeg tror vi alle har vært oppe i situasjoner hvor vi vet vi burde ha gjort noe, men valgte å ikke se. Vi fant en bortforklaring, Heldigvis! Men. Hvordan gikk det med barnet egentlig? Hvordan går det med det det nå? 

Ja, det er mest behagelig å ikke se. Å gå inn å ta på seg ansvar når man kommer i kontakt med barn som man mistenker ikke har det lett i livet sitt er belastende for oss. Har vi råd til å snu oss bort? Har du noen gang glemt mistanken du hadde om at det var noe med det barnet? Du vet egentlig at du burde ha gjort noe. Ikke snu deg vekk igjen. Du vet ikke om det er noen andre som velger å se dette barnet heller. Kanskje snur de også ryggen til, kanskje alle snur ryggen til dette barnet. Hvordan kan vi leve godt med det? 



KLIKK HER, BRY DEG!

For en kort tid tilbake gikk mobbedebatten heftig. Etterhvert så stilner det av. Det er sånn det er, vi kan ikke holde fokus på en ting hele tiden. Nye utfordringer står i kø for oss og debattere og bry oss om. I mobbedebatten roper vi ut mot politikere og skoleledelse. Løsningen på å få slutt på mobbing ligger ikke der, den er mye nærmere. Den ligger hos deg selv, i hver og en av oss. I en sang som omhandler miljø i forhold til resirkulering av avfall synger vi: "Ja alle må begynne å sparke seg bak, du må starte med deg sjæl. Det er du, det er du som må ta i et tak. Vi vet at det nytter om alle tar tak".

Jeg kan ikke tenke meg noen ord som passer bedre i denne debatten.Ja det er alle voksnes ansvar som er involvert i egne og andre barns hverdag. 

Hvilken rollemodell er du? Hva slags signaler sender du ut? Hvilken holdninger har du til andre? 

Hver og en av oss må gå i seg selv og finne ut hva for en innsats vi gjør akkurat nå i dag, og hva vi har planer om å gjøre i morgen.

Mobbing skjer fordi vi voksne ikke bryr oss nok. Mobbing kan stoppes om alle vi voksne tar ansvar. Oppskriften på å få slutt på mobbing og trakassering er utrolig enkel. 

Det er så lett å blåse ut mot skoler og skoleledelse når ting skjer. Det skal vi gjøre, men ansvaret er ikke bare deres. Hovedansvaret ligger i hver og en av oss. Hvis alle hadde begynt å sparke seg bak å starte med seg sjæl. 

DET ER VÅR EGEN FEIL AT MOBBING SKJER! DIN OG MIN FEIL. 

Alle som jobber frivillig med barn og unge må også følge med, velge å se. Se på hva er det du selv sender ut av signaler, 

Dette skrev jeg for en tid tilbake til kunnskapsministeren vår. Nå skriver jeg det samme til deg!

Mobbing skjer overalt hele tiden! I min kommune har vi en skole som har mottatt dronningens ærespris fordi det ikke eksisterer mobbing på skolen. En ungdomsskole med nesten 400 elever. De hadde en skole hvor spørreskjemaene vedrørende mobbing viste fantastiske resultater. Hvem fant på at det var en god idé å sende ut disse skjemaene? Dette resultatet viser kun at det sitter mange elever og føler seg livredde for at noen skal vite eller finne ut at det er de som har sagt noe. Dette skjemaet som er "anonymt" svarer elevene på i klasserommet med medelever og lærere til stede. I tillegg skal de sitte i en aula med hele skolen til stede og klappe for at de har så trygg flott skole hvor ingen har problemer sosialt. FLOTT! Er det rart elevene gir opp, når hele samfunnet fra medelever, lærere, skoleledelse, politikere, og kongehus sitter og klapper for at de er betydningsløse? Hva er vel et, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, eller ni barns liv og hverdag mot det å få besøk av dronningen, viktige politikere, applaus, dekning i media, og fete avisoppslag? Ikke veldig viktig! Hvorfor er det så vanskelig å gjøre noe med??? DET ER IKKE DET!

Det går fint an å snakke å samarbeide med barn og unge. Dette er ikke en uoverkommelig oppgave! Problemet eksisterer på ALLE skoler og barnehager. Det går aldri an å få løst et problem man ikke vil se eksisterer!

Jeg leste det du sa om mobbing i forbindelse med Odin saken. Dette er en utfordring som ikke kan vente til det blir varsling om at noe er alvorlig galt. Vi vet at noe er alvorlig galt på de fleste skoler. Det er ikke spesielt for skolene på Lambertseter og Aurskog. Som du sier, så går vi som foreldre og krysser fingrene for at ikke noe skal gå galt for våre barn. Vi får vinnerloddet om det går bra og barna har venner. Er vi like flinke og opptatt av å se om våre barn er med å plager andre? Eller har vi det samme forholdet til dette som når vi sitter komfortable i sofaen hjemme med tacoen foran tv, og ser på alt dette forferdelig som skjer der ute i verden?

Som pedagogisk leder og teaterpedagog har jeg jobbet flere år i skoler og barnehager. Jeg har også jobbet med teateroppsetninger med ungdom over flere år. I jobben min er det å jobbe med vennskap, empati, holdninger, og kommunikasjon det viktigste jeg gjør hver dag. Dette tar tid, og det krever vilje og evne til å se. 30 år i arbeid med barn har gitt meg kunnskap på hva som fungerer (kjærlighet, nærhet,raushet og vilje til å handle). Utfordringen er rammene for mulighetene til å jobbe med dette. Jeg gjør alt jeg kan, utfordringene er ikke altfor store eller uoverkommelige for samfunnet vårt.

Vi trenger pedagoger som forstår og som velger å se, og vi trenger ressurser nok til å få det til. Det som er den største utfordringen i barnehagene og skolene i dag, er at det er for få av oss. Når det er sagt så ligger mange av ressursene i selve barnegruppene. De trenger riktig nøkler for å løse utfordringene med mobbing og trakassering. De fins og jeg bruker dem.

              

Det er en gruppe mennesker i vårt samfunn som kan løse utfordringer med mobbing og trakassering. Jeg bruker dem som rådgivere daglig. Det er barna selv som vet og kan. De er mine medhjelpere, rådgivere og ressurser. Det er dem jeg spør om råd, det er dem jeg drøfter dette med. Det er de som finner løsninger, og det er de som vet. De forteller selv om at de har vært ugreie, og de snakker om hva de tenkte da dette skjedde. Barn trenger ikke å bli fortalt at de gjør noe galt. De må selv forstå at de gjør det, og selv komme frem til hvorfor dette ikke er bra for dem eller for andre. De som blir utsatt for trakassering må også forstå hvorfor det er bra for dem å si ifra. Klare å si stopp, sette grenser for seg selv, og ha god selvfølelse og selvtillit nok til å nekte andre å plage dem. (Det er ikke disse barnas oppgave å finne hjelp, det er vår jobb å finne dem) Dette her kan jeg ikke utdype i en mail. Bare for å gi et drypp av hva som er helt nødvendig om man skal få stoppet mobbing og trakassering. Voksne er ofte verre enn barn til å mobbe og trakassere, så vi bør være veldig bevisste på hva slags rollemodeller vi er.

Jeg er enig med deg i at strakstiltak skal iverksettes. Jeg er dypt uenig i hvilke tiltak som trengs. Barn er ikke onde. Barn har ulike behov ut i fra hvem de er og hvilke rammer de vokser opp i. Noe er dog helt likt: Alle trenger å forstå at de er betydningsfulle og elsket av noen. Det har vist seg om og om igjen at barn har blitt reddet fordi det var noen som så dem og holdt rundt dem når de hadde det vanskelig. Barn trenger og bli forstått og sett. Det som er flott, men samtidig utfordrende når barn sliter, er at de er her og nå mennesker. De ser ikke hva som kan bli, og skjønner heller ikke at dette vil endre seg. De er ofte impulsive og det kan være dødelig.

Å få barn til å bytte skoler fordi de mobber eller blir mobbet er tøft. Hva er det som har fått dem dit? Hvorfor mobber noen barn andre? De har det ikke bra. De er utrygge og oftest redde. Vi trenger et samfunn som tar seg av barna som blir oversett, skremt, truet, misbrukt fysisk og psykisk. De trenger tilstedeværende, engasjerte, lyttende og ikke minst seende voksne som er der og gir dem de rette nøklene. Eller har vilje til å finne de sammen med dem hver eneste dag.

Å sende ut skjemaer til elever med spørsmål om de blir utsatt for mobbing fra medelever og lærere er ufint og misvisende. Det gir oss ikke svar på noen ting. Det er stygt og en stor skam å være så arrogante at hele samfunnet helt opp til kongehuset står og applauderer for at du er betydningsløs og usynlig!

Mobbing stopper ikke av fokus en gang i året med MOT eller andre antimobbetiltak. Det må eksistere å ha fokus hver dag i alle avdelinger i barnehagene, og i hvert eneste klasserom daglig. Tilstedeværende voksne med kompetanse på å se å iverksette gode tiltak umiddelbart. Det ikke barnas jobb å finne de voksne for hjelp. Det er de voksnes ansvar å finne barna.

Jeg vil avslutte med påstanden jeg kom med i innledningen. Hvorfor er dette så vanskelig å gjøre noe med??? Det er ikke det!

Med vennlig hilsen

Mette Leithe

Pedagogisk leder

 

  



NÅR MAN ER DØD KAN MAN LØPE SÅ LANGT MAN VIL


Doffen har daua

 

Vi snakket om døden i barnehagen. Barna fortalte om personer i nær familie som var døde. Noen hadde kjæledyr som var døde og en kjente en død fisk. "Ja, jeg kjente den ikke så godt da, men den levde da vi fisket den opp, så ble den død før vi spiste den opp.

Senere på ettermiddagen løp vi. Vi laget løpebane og hadde det veldig gøy med det. Til slutt ble alle veldig slitne. Det blir så vanskelig å puste, så jeg måtte stoppe sa et av barna. Tenk om vi var døde da sa et annet barn. Da kunne vi løpe så masse vi vil, for da trenger vi ikke å puste.... 

 

https27936://www.youtube.com/watch?v=7iSki63ZDg0

 

NÅR DE VOKSNE KJEFTER, DA SLÅR DE MED STEMMENE SINE

Dette sa et barn på fire og et halvt år da det ble snakket om hvordan de synes det var når voksne kjeftet.Tenk å klare å si så mye, så tydelig med en setning. Du kommer ikke til å glemme det nå når du har hørt det. Eller hva tror du?

  

Det brenner seg fast inni deg, og følger deg i all tid etterpå. Det er jammen bra! Bra for meg, og bra for deg. Det får oss til å tenke oss litt ekstra om når det er barn involvert. Enten de er tilhørere til at vi voksne krangler, eller det er dem du er frustrert over. For vi vil jo aldri slå et barn. 

Barn er glimrende og de kan få deg til å reflektere mer enn noen fantastiske foredrag kan toppe. Jeg har aldri glemt dette utsagnet, det er sånn ca 20 år siden jeg hørte det. Det har skapt mange debatter og refleksjoner for meg og de jeg jobber i team med. Du kjenner det virkelig godt inni deg, når du har hørt, eller hørt om denne gutten som sa dette.

Barn opplever at vi slår dem med stemmen når vi kjefter og skriker til dem. Jeg tenker at følelsen kommer nok av at de blir redde. Høy lyd, toneleie, skarphet og at de forstår at det er ukontrollert. De blir redde! Redselen gjør at de opplever kjefting som å slå med stemmen. Opplever barn mye krangling og kjefting som gjør at de opplever frykt blir de stresset og engstelige. Stress er farlig for kroppen. Det frigjør kortisol, kortisol er et stresshormon som gjør mye skade på kropp og sinn. Tenk da på hvordan et barn får det om det opplever mye og ofte kjefting.

Jeg er helt sikker på en ting! Barn lærer ingenting av å få kjeft. Vi kjefter fordi vi blir sinte, for å få ut frustrasjon. Da kjefter vi på de rundt oss, også på barna. Når vi tenker etter så er vi vel heller ikke spesielt konstruktive når vi kjefter.

Vi bør se på oss selv som veiledere og barn skal vises større respekt enn voksne. Hvorfor? Jo for de er helt forsvarsløse. De har ingenting å stille opp med om vi voksne velger å hamre løs med stygge sinte ord. Vi kan tenke at de tåler det. De kan nok gjøre det om det skjer en ganske sjelden gang, og du setter deg ned og snakker med dem og tar på deg ansvaret for at du valgte å gjøre det. Greia er at om du mener du har kontroll når du kjefter, så har du ingen kontroll på hva det gjør med barnet som opplever at du gjør det.

Når du har skreket til et barn og kjeftet på det så må du eie og ta på deg ansvaret. Da må du ikke si at når du gjør sånn, da blir du sint og det var derfor du kjeftet. Da skjønner barnet at du ble sint og kjeftet fordi at de har gjort noe galt. Da eier du ikke ansvaret for egen dårlig oppførsel, du gir det til barnet. Du kan fint prate med barn om ting de gjør som er galt, klart du skal det.

Du bør bare ikke gjøre det mens du er sint. Pleier du å ta til deg det folk sier når de står og skriker til deg?

"Jeg synes voksne er aller penest når de ikke kjefter".

Barn trenger ro, forutsigbarhet, trygghet, og mest av alt ubegrenset kjærlighet de kan bade i. Da vokser de til og blir fargerike og trygge. Fulle av god selvfølelse og selvtillit. 

Hvordan synes du dere det er når voksne leker, ler og er glade? "Da er det akkurat som sola skinner, Ja, så blir jeg glad i magen, for det er så gøy! Jeg synes at det beste jeg vet er når mamma og pappa leser bok på kvelden, og noen ganger leser vi to. Jeg synes det er fint at mammaer og pappaer fins for ellers hadde jeg ikke klart og knyte skoene en gang." :-) 

 

 

 

 

JEG SKJØNNER IKKE POENGET MED DISSE PLANLEGGINGSDAGENE. HVA BRUKES DE EGENTLIG TIL?

 

 



Å NEI! SÅ IRRITERENDE!  EN TEKSTMELDING FRA BARNEHAGEN, DET ER PLANLEGGINGSDAG I BARNEHAGEN I MORGEN, SÅ FÅR JEG BESKJED FØRST NÅ. ER DET MULIG! HVA TRENGER DE Å PLANLEGGE ?  INNEKLEMT DAG OGSÅ. JA, EKSTRA FRIDAG TENKER JEG. 

Dette en en av flere frustrerte utbrudd fra noen foreldre som synes at planlegging i barnehagen må være ganske unødvendig. Her kommer jeg med et lite svar og en anbefaling på det ;-) "Dette er hva jeg sendte inn som svar på en artikkel i Laagendalsposten for en stund siden". Synes den passer å skrive ut til litt flere.

 

Det jeg anbefaler deg å gjøre er å følge med på hva barnehagen er for ditt barn.  Hadde du fulgt godt med på barnehagens planer, pedagogisk dokumentasjon av opplegg, virksomhetsplaner, månedsplaner/ukeplaner, månedsbrev til dere foreldre med evalueringer og nye planer for neste måned så ville du nok fått med deg at planleggingsdagene er oppført måneder i forkant. De fleste barnehager har alle planleggingsdagene for året ut til alle foreldre i barnehagens planer allerede i august/september.

Ekstraservicen med melding på telefonen er for dere foreldre som finner det lite interessant i å engasjere dere i det som skjer i barnehagen og hva deres barn holder på med hele dagen. Eller også fordi vi forstår at i all travelheten er det lett for noen å glemme selv om man prøver å følge med så godt man kan. Dette for at dere skal slippe å gjøre dere klar å reise til barnehagen å møte stengt dør. Det er lite hyggelig for barna.

Det er nesten alltid noen som ikke har fått det med seg. Vi har forståelse for det. Det jeg ønsker å fortelle deg er at vi skriver dette i årsplanen på månedsplanen, på ukeplanen, og på barnehagens hjemmeside. På toppen av dette har du altså fått denne irriterende meldingen dagen før. Takk heter det da! Takk for at dere tok dere bryet. Jeg personlig synes ikke du fortjener denne tjenesten. Dette fordi du personlig ville hatt stort utbytte av å måtte gå inn å se hva slags informasjon som faktisk er tilgjengelig for dere. Du burde lære å gå inn på barnehagens planer for å finne ut av ting. Ikke for vår skyld, men for din egen, og for barnet ditt. Hvorfor er du så lite opptatt av å finne ut hva barnehage er? Hvorfor er du ikke mer opptatt av å vite mer om ditt eget barns hverdag? Hvorfor er du ikke mer opptatt av å bli kjent med ditt eget barns hverdag og de menneskene som står ditt barn så nær? Vi er mennesker som blir glad i barnet ditt, og vår jobb er å sørge for at han/hun har det fint hver dag, at det får gode venner, føler seg trygg, har gode relasjoner til andre barn og til oss voksne.

Vi planlegger tilrettelegging for lekende læring i samarbeid og glede. Vi lager planer så ditt barn får venner. Viste du at vennskap, god språkforståelse og gode relasjoner til voksne er avgjørende for hvordan barn klarer seg på skolen? Viste du at ved tverrfaglig opplegg med alle barnehagens 7 fagområder planlegger vi prosjektarbeid hvor ditt barn er vår nærmeste samarbeidspartner. I samspill, observasjoner, samtaler, nærhet og varme blir vi kjent med hva som er viktig for ditt barn. Da kan vi lage opplegg som inspirerer og engasjerer ditt barn. Les om disse oppleggene og still spørsmål? Jeg er sikker på at du elsker ditt barn av hele ditt hjerte. Engasjer deg i den virksomheten barnet ditt er så stor del av. Da kan du lettere gå fra det kjæreste du har, fordi det er til mennesker du vet har stor kunnskap og ofte et brennende engasjement i ditt barns trivsel, læring og utvikling.

For hvordan kan du gå fra skatten din og det viktigste i verden for deg uten å vite om hva som skjer alle timene du er borte? Når barnet ditt blir 10, 15, 17, 18 20, 21, og 25 år vil du tenke hvor ble alle årene av? Du vil tenke, jeg skulle ønske jeg ikke hadde vært så oppslukt av jobb og karriere at jeg ikke ville være mer der det viktige i livet mitt skjedde. Hva elsket de å gjøre? Har jeg tegningen med mitt barns aller første navnesignering? Husker jeg sangen på sommeravslutningen når de hadde lært hele sangen med "Optimist" av Jan teigen? Husker jeg, og nøt jeg det, når de kom løpende ut fra avdelingen i barnehagen med nytt armbånd til deg laget av fargerike glassperler? Tok du deg tid til å snakke med barnet ditt da du hentet det, og det stolt kom med en fin pinne som liknet litt på et troll? Eller ble du litt ergerlig fordi du ikke var interessert i å dra med en ny møkkete pinne hjem? Hørte du etter da barnet ditt fortalte at det hadde klart å spikke sin første pølsepinne når de skulle grille på bålet i skogen? Fikk du med deg at det hadde vært teater i samlingsstunden i barnehagen og ditt barn hadde hatt en viktig rolle? Hørte du at ditt barn hadde vasket bordet helt alene hun/han og "Ida" som var dagens ryddevenn? Fikk du med deg at en av vennene hadde klemt fingeren sin, og at ditt barn hadde vært der og trøstet og hjulpet så han ble glad igjen. Eller var det ikke så viktig?

Mye av hvordan vi jobber pedagogisk i disse hverdagssituasjonene står i barnehagens planer. Min varme anbefaling: Ta deg tid! Sett deg inn i barnehagens fagplaner og pedagogiske virksomhet. Still spørsmål kom med innspill, engasjer deg! Plutselig er alt over. Det er så fint å se. Lykke til og nyt neste planleggingsdag hjemme med eget barn. Gå inn på barnehagens hjemmeside den ligger der, så kan du planlegge hva dere skal gjøre allerede nå. Lykke til! :-) Nyt alle disse dagene og bruk dem til å kose dere litt ekstra. Vennlig hilsen Mette Leithe Pedagogisk leder, barnehageansatt, og lærer gjennom 30 år, også mamma til 2 voksne gutter. Tro du meg, jeg vet hvor travelt det kan være. Jeg sitter også å tenker det er ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. :-) Det gjør vi nok alle. Derfor blir vi ofte rause gode besteforeldre, for da har vi skjønt det! :-)



    

DET ER ALLTID DEN VOKSNES ANSVAR!

Jeg likte ikke den ungen..... Det kunne jeg ikke si høyt

Jeg sitter igjen med tusen inntrykk etter to strålende dager i Sandefjord. Inspirert og glad over at det fins mennesker der ute som jeg kan beundre! Denne gangen må jeg si at Marco Elsafadi gjorde størst intrykk. Han snakket om det som jeg i min virksomhet brenner mest for: Å se hvert enkelt barn. Ha et bevisst forhold til at ikke alle barn kan trampe inn i hjertet ditt med beksomstøvler på, og du bare elsker dem! At du må ha et mer bevisst forhold til at du må jobbe med deg selv for å se det vakre, det som gjør hvert barn unikt vakkert og spesielt. (Å ja, alle har det) Det er alltid den voksnes ansvar i barnehage og skole og forstå at det er ditt ansvar å ordne opp i deg selv, spesielt om du har ansvaret for et barn du ikke liker.

Min erfaring gjennom alle mine år i arbeid med barn er at alle har det unike og spesielle, du må noen ganger jobbe ekstra med deg selv for å se det. Dette er som jeg alltid har sagt (etter Magne) din utfordring, og noe du må erkjenne og ta ansvar for (du profesjonelle i arbeid med barn). Det handler om deg, og er ditt ansvar, har ingenting med barnet å gjøre om du ikke liker det.

Dette lærte jeg som 17 årig praktikant i barnehage. Ikke fordi jeg er super, men fordi jeg gjorde meg en viktig erfaring. Jeg hadde den gangen på min avdeling ei lita jente jeg likte veldig godt. Hun kom helt gratis rett inn i hjertet mitt. Veldig søt syntes jeg.

Så var det Magne, Magne kom ikke gratis inn i mitt hjerte, jeg sa det aldri høyt til noen, men han likte jeg ikke! Magne var brautende, klomsete, litt snål, litt rar og jeg sleit med å forholde meg til den ungen, synes at han var litt småekkel og rampete. "Det kan man ikke si høyt til noen som 17 årig praktikant i barnehage" (Jeg jobbet på en småbarnsavdeling).

Greia med Magne var at han forsto ikke at jeg ikke likte han, han hadde faktisk ikke den fjerneste anelse. Han ikke bare likte meg, han regelrett elsket meg! Hver dag når han så meg, lyste de smale øynene hans opp, den klomsete, brautende gutten med den rare stemmen kom løpende mot meg og ropte i begistring: TANTE METTE MIN! (den gangen sa alle ungene tante til oss som jobbet i barnehage, ihvertfall i den barnehagen jeg jobbet i da). Jeg husker hvor dårlig jeg likte det, jeg husker hvordan jeg følte det når han gjorde det. Isj a meg! Jeg husker at jeg ikke forsto hvorfor han kunne være så glad når han så meg, når jeg likte han så dårlig, Kunne han ikke bare gå til en annen voksen og la meg være? Å nei, ikke Magne! Hans kjærlighet til meg var helt betingelsesløs, ga seg aldri! Like blid og lykkelig hver dag, bare han fikk være i nærheten av meg. Er det mulig! tenkte jeg mange ganger. Etterhvert begynte jeg å lure. Hvorfor likte Magne meg??? Hvorfor kom han alltid løpende i glede, Hvorfor ropte han alltid; tante Mette min! Den dag i dag forstår jeg ikke hvorfor, hva var det som gjorde at han valgte meg den gangen?

I dag 32 år etterpå forstår jeg det enda ikke, Jeg har i alle årene som har gått aldri glemt Magne. Magne er min helt! Magne lærte meg å se, Magne lærte meg at alle barn har noe vakkert i seg som man fort kan gå glipp av om man ikke velger å se, og finne det. Magne er den som lærte meg som ufaglært praktikant at når du har en utfordring i forhold til barn fordi du ikke liker dem, så er det ikke barnet som er problemet men du selv. Fordi Magne den gangen ga meg sin uforbeholden kjærlighet (som ikke var fortjent), så begynte jeg å skamme meg, og bli flau! (Han var jo bare en liten unge) Jeg begynte å se frem i mot å møte det glade fjeset, og hans entusiastiske rop når han så meg. Jeg savnet han når han var borte, og bekymret meg om foreldrene ikke ringte tidlig å ga beskjed om han ikke kom i barnehagen. Når året var over og min tid i barnehagen var slutt, var det med sorg og gråt jeg sa farvel til Magne.

I årene som har gått har jeg møtt flere "Magner", Jeg husker dem alle, og jeg forelsket meg i alle. "Magnene" i livet mitt har lært meg at det å være profesjonell i arbeid med barn handler om evnen, viljen, ønsket om å være nær og elske dem uforbeholdent, akkurat som de er.

Magne ble ungen jeg savnet aller mest når jeg sluttet. Magne er en av ungene jeg aldri kommer til å glemme! Magne har fjeset med smale vakre, gnistrende øyne og et rampete uttrykk som rev ned alle bøkene i hylla før han raste bort til meg og ropte:TANTE METTE MIN! :-) Magne var den som lærte meg å se alle barn med gode øyne mye raskere enn jeg ellers ville ha gjort. Tenk å være så heldig at man sitt første år i arbeid med barn møter et så raust barn som Magne. Et barn som møter en ekkel vettlaus "voksen" og øverøser henne med uforbeholden grenseløs kjærlighet. Helt ufortjent! Når folk spør meg om hvordan jeg orker, hvordan jeg holder ut med å jobbe med barn i år etter år. Da spør jeg rett tilbake: Hvordan orker noen å gjøre noe annet? I hvilken annen jobb har man så rause, gode, genuine, varme, herlige hjertegode imøtekommende samarbeidspartnere som i samarbeid med barn i barnehagen? Hvor mange av dere blir møtt med hurrarop og tusen varme klemmer bare fordi du møter opp på jobb? Hvor mange av dere blir møtt med forventning og glede hver eneste dag? Fins det en jobb med større utfordringer? Fins det en jobb som krever større kreativitet i forhold til samhandlinger og kommunikasjon enn i arbeid med barn. Finnes det en jobb som kan utfordre deg mer?

Som Marco Elsafadi så glitrende sa det: DET ER ALLTID DEN VOKSNES ANSVAR Å PÅSE AT AT RELASJONEN TIL BARNA DE JOBBER MED ER GOD! Aldri barnas. Tusen hjertelig takk vakre Magne, for at du aldri ga meg opp! <3 :-)  Selv om jeg var ufyselig.

 




Les mer i arkivet » September 2017 » Desember 2016 » Desember 2015
Mette Leithe

Mette Leithe

51, Lørenskog

Engasjert styrer i barnehage. Brenner for jobben min og gleder meg daglig til alle møtene med barna. Etter 35 år er det det eneste som ikke har forandret seg for meg i min jobb.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits