DET ER ALLTID DEN VOKSNES ANSVAR!

Jeg likte ikke den ungen..... Det kunne jeg ikke si høyt

Jeg sitter igjen med tusen inntrykk etter to strålende dager i Sandefjord. Inspirert og glad over at det fins mennesker der ute som jeg kan beundre! Denne gangen må jeg si at Marco Elsafadi gjorde størst intrykk. Han snakket om det som jeg i min virksomhet brenner mest for: Å se hvert enkelt barn. Ha et bevisst forhold til at ikke alle barn kan trampe inn i hjertet ditt med beksomstøvler på, og du bare elsker dem! At du må ha et mer bevisst forhold til at du må jobbe med deg selv for å se det vakre, det som gjør hvert barn unikt vakkert og spesielt. (Å ja, alle har det) Det er alltid den voksnes ansvar i barnehage og skole og forstå at det er ditt ansvar å ordne opp i deg selv, spesielt om du har ansvaret for et barn du ikke liker.

Min erfaring gjennom alle mine år i arbeid med barn er at alle har det unike og spesielle, du må noen ganger jobbe ekstra med deg selv for å se det. Dette er som jeg alltid har sagt (etter Magne) din utfordring, og noe du må erkjenne og ta ansvar for (du profesjonelle i arbeid med barn). Det handler om deg, og er ditt ansvar, har ingenting med barnet å gjøre om du ikke liker det.

Dette lærte jeg som 17 årig praktikant i barnehage. Ikke fordi jeg er super, men fordi jeg gjorde meg en viktig erfaring. Jeg hadde den gangen på min avdeling ei lita jente jeg likte veldig godt. Hun kom helt gratis rett inn i hjertet mitt. Veldig søt syntes jeg.

Så var det Magne, Magne kom ikke gratis inn i mitt hjerte, jeg sa det aldri høyt til noen, men han likte jeg ikke! Magne var brautende, klomsete, litt snål, litt rar og jeg sleit med å forholde meg til den ungen, synes at han var litt småekkel og rampete. "Det kan man ikke si høyt til noen som 17 årig praktikant i barnehage" (Jeg jobbet på en småbarnsavdeling).

Greia med Magne var at han forsto ikke at jeg ikke likte han, han hadde faktisk ikke den fjerneste anelse. Han ikke bare likte meg, han regelrett elsket meg! Hver dag når han så meg, lyste de smale øynene hans opp, den klomsete, brautende gutten med den rare stemmen kom løpende mot meg og ropte i begistring: TANTE METTE MIN! (den gangen sa alle ungene tante til oss som jobbet i barnehage, ihvertfall i den barnehagen jeg jobbet i da). Jeg husker hvor dårlig jeg likte det, jeg husker hvordan jeg følte det når han gjorde det. Isj a meg! Jeg husker at jeg ikke forsto hvorfor han kunne være så glad når han så meg, når jeg likte han så dårlig, Kunne han ikke bare gå til en annen voksen og la meg være? Å nei, ikke Magne! Hans kjærlighet til meg var helt betingelsesløs, ga seg aldri! Like blid og lykkelig hver dag, bare han fikk være i nærheten av meg. Er det mulig! tenkte jeg mange ganger. Etterhvert begynte jeg å lure. Hvorfor likte Magne meg??? Hvorfor kom han alltid løpende i glede, Hvorfor ropte han alltid; tante Mette min! Den dag i dag forstår jeg ikke hvorfor, hva var det som gjorde at han valgte meg den gangen?

I dag 32 år etterpå forstår jeg det enda ikke, Jeg har i alle årene som har gått aldri glemt Magne. Magne er min helt! Magne lærte meg å se, Magne lærte meg at alle barn har noe vakkert i seg som man fort kan gå glipp av om man ikke velger å se, og finne det. Magne er den som lærte meg som ufaglært praktikant at når du har en utfordring i forhold til barn fordi du ikke liker dem, så er det ikke barnet som er problemet men du selv. Fordi Magne den gangen ga meg sin uforbeholden kjærlighet (som ikke var fortjent), så begynte jeg å skamme meg, og bli flau! (Han var jo bare en liten unge) Jeg begynte å se frem i mot å møte det glade fjeset, og hans entusiastiske rop når han så meg. Jeg savnet han når han var borte, og bekymret meg om foreldrene ikke ringte tidlig å ga beskjed om han ikke kom i barnehagen. Når året var over og min tid i barnehagen var slutt, var det med sorg og gråt jeg sa farvel til Magne.

I årene som har gått har jeg møtt flere "Magner", Jeg husker dem alle, og jeg forelsket meg i alle. "Magnene" i livet mitt har lært meg at det å være profesjonell i arbeid med barn handler om evnen, viljen, ønsket om å være nær og elske dem uforbeholdent, akkurat som de er.

Magne ble ungen jeg savnet aller mest når jeg sluttet. Magne er en av ungene jeg aldri kommer til å glemme! Magne har fjeset med smale vakre, gnistrende øyne og et rampete uttrykk som rev ned alle bøkene i hylla før han raste bort til meg og ropte:TANTE METTE MIN! :-) Magne var den som lærte meg å se alle barn med gode øyne mye raskere enn jeg ellers ville ha gjort. Tenk å være så heldig at man sitt første år i arbeid med barn møter et så raust barn som Magne. Et barn som møter en ekkel vettlaus "voksen" og øverøser henne med uforbeholden grenseløs kjærlighet. Helt ufortjent! Når folk spør meg om hvordan jeg orker, hvordan jeg holder ut med å jobbe med barn i år etter år. Da spør jeg rett tilbake: Hvordan orker noen å gjøre noe annet? I hvilken annen jobb har man så rause, gode, genuine, varme, herlige hjertegode imøtekommende samarbeidspartnere som i samarbeid med barn i barnehagen? Hvor mange av dere blir møtt med hurrarop og tusen varme klemmer bare fordi du møter opp på jobb? Hvor mange av dere blir møtt med forventning og glede hver eneste dag? Fins det en jobb med større utfordringer? Fins det en jobb som krever større kreativitet i forhold til samhandlinger og kommunikasjon enn i arbeid med barn. Finnes det en jobb som kan utfordre deg mer?

Som Marco Elsafadi så glitrende sa det: DET ER ALLTID DEN VOKSNES ANSVAR Å PÅSE AT AT RELASJONEN TIL BARNA DE JOBBER MED ER GOD! Aldri barnas. Tusen hjertelig takk vakre Magne, for at du aldri ga meg opp! <3 :-)  Selv om jeg var ufyselig.

 




3 kommentarer

Lærer

03.11.2015 kl.23:00

Meget bra skrevet og veldig sant.

Mette Leithe

03.11.2015 kl.23:07

Lærer: Hyggelig! :-) Tusen takk! :-)

Barne- og ungdomsarbeider

02.12.2015 kl.08:47

Hei! Kjempebra skrevet om en veldig viktig sak! Jeg jobber selv i barnehage og ja, jeg har kjent på den følelsen inni meg, at det faktisk "koster" å ta barnet på fanget! Takk for en viktig hverdagslig påminnelse om den viktige rollen vi har i barnehage! Et lite barn på småbarnsavdelingen har evne til å knytte seg til fem gode voksne for å kjenne seg trygg i livet, og for Magne var det kanskje du som var den trygge voksne for han i barnehagen.. Jeg synes det er vakkert jeg! Tenk å få være så ubetinget elsket! Det er som du skriver: Det er alltid den voksnes ansvar å skape gode relasjoner til barnet og det viktigste av alt, å se det vakre i hvert barn!

Skriv en ny kommentar

Mette Leithe

Mette Leithe

50, Lørenskog

Engasjert styrer i barnehage. Brenner for jobben min og gleder meg daglig til alle møtene med barna. Etter 35 år er det det eneste som ikke har forandret seg for meg i min jobb.

Kategorier

Arkiv

hits