BRYR DU DEG?

Bryr du deg når du ser noe som ikke stemmer med et barn? Mistenker du at det er noe med den ungen men at det er behagelig å velge å ikke se? Det er enklere å finne bortforklaringer enn forklaringer på hva man skal gjøre når ubehagelige misstanker treffer oss rett i panna. Jeg tror vi alle har vært oppe i situasjoner hvor vi vet vi burde ha gjort noe, men valgte å ikke se. Vi fant en bortforklaring, Heldigvis! Men. Hvordan gikk det med barnet egentlig? Hvordan går det med det det nå? 

Ja, det er mest behagelig å ikke se. Å gå inn å ta på seg ansvar når man kommer i kontakt med barn som man mistenker ikke har det lett i livet sitt er belastende for oss. Har vi råd til å snu oss bort? Har du noen gang glemt mistanken du hadde om at det var noe med det barnet? Du vet egentlig at du burde ha gjort noe. Ikke snu deg vekk igjen. Du vet ikke om det er noen andre som velger å se dette barnet heller. Kanskje snur de også ryggen til, kanskje alle snur ryggen til dette barnet. Hvordan kan vi leve godt med det? 



KLIKK HER, BRY DEG!

For en kort tid tilbake gikk mobbedebatten heftig. Etterhvert så stilner det av. Det er sånn det er, vi kan ikke holde fokus på en ting hele tiden. Nye utfordringer står i kø for oss og debattere og bry oss om. I mobbedebatten roper vi ut mot politikere og skoleledelse. Løsningen på å få slutt på mobbing ligger ikke der, den er mye nærmere. Den ligger hos deg selv, i hver og en av oss. I en sang som omhandler miljø i forhold til resirkulering av avfall synger vi: "Ja alle må begynne å sparke seg bak, du må starte med deg sjæl. Det er du, det er du som må ta i et tak. Vi vet at det nytter om alle tar tak".

Jeg kan ikke tenke meg noen ord som passer bedre i denne debatten.Ja det er alle voksnes ansvar som er involvert i egne og andre barns hverdag. 

Hvilken rollemodell er du? Hva slags signaler sender du ut? Hvilken holdninger har du til andre? 

Hver og en av oss må gå i seg selv og finne ut hva for en innsats vi gjør akkurat nå i dag, og hva vi har planer om å gjøre i morgen.

Mobbing skjer fordi vi voksne ikke bryr oss nok. Mobbing kan stoppes om alle vi voksne tar ansvar. Oppskriften på å få slutt på mobbing og trakassering er utrolig enkel. 

Det er så lett å blåse ut mot skoler og skoleledelse når ting skjer. Det skal vi gjøre, men ansvaret er ikke bare deres. Hovedansvaret ligger i hver og en av oss. Hvis alle hadde begynt å sparke seg bak å starte med seg sjæl. 

DET ER VÅR EGEN FEIL AT MOBBING SKJER! DIN OG MIN FEIL. 

Alle som jobber frivillig med barn og unge må også følge med, velge å se. Se på hva er det du selv sender ut av signaler, 

Dette skrev jeg for en tid tilbake til kunnskapsministeren vår. Nå skriver jeg det samme til deg!

Mobbing skjer overalt hele tiden! I min kommune har vi en skole som har mottatt dronningens ærespris fordi det ikke eksisterer mobbing på skolen. En ungdomsskole med nesten 400 elever. De hadde en skole hvor spørreskjemaene vedrørende mobbing viste fantastiske resultater. Hvem fant på at det var en god idé å sende ut disse skjemaene? Dette resultatet viser kun at det sitter mange elever og føler seg livredde for at noen skal vite eller finne ut at det er de som har sagt noe. Dette skjemaet som er "anonymt" svarer elevene på i klasserommet med medelever og lærere til stede. I tillegg skal de sitte i en aula med hele skolen til stede og klappe for at de har så trygg flott skole hvor ingen har problemer sosialt. FLOTT! Er det rart elevene gir opp, når hele samfunnet fra medelever, lærere, skoleledelse, politikere, og kongehus sitter og klapper for at de er betydningsløse? Hva er vel et, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, eller ni barns liv og hverdag mot det å få besøk av dronningen, viktige politikere, applaus, dekning i media, og fete avisoppslag? Ikke veldig viktig! Hvorfor er det så vanskelig å gjøre noe med??? DET ER IKKE DET!

Det går fint an å snakke å samarbeide med barn og unge. Dette er ikke en uoverkommelig oppgave! Problemet eksisterer på ALLE skoler og barnehager. Det går aldri an å få løst et problem man ikke vil se eksisterer!

Jeg leste det du sa om mobbing i forbindelse med Odin saken. Dette er en utfordring som ikke kan vente til det blir varsling om at noe er alvorlig galt. Vi vet at noe er alvorlig galt på de fleste skoler. Det er ikke spesielt for skolene på Lambertseter og Aurskog. Som du sier, så går vi som foreldre og krysser fingrene for at ikke noe skal gå galt for våre barn. Vi får vinnerloddet om det går bra og barna har venner. Er vi like flinke og opptatt av å se om våre barn er med å plager andre? Eller har vi det samme forholdet til dette som når vi sitter komfortable i sofaen hjemme med tacoen foran tv, og ser på alt dette forferdelig som skjer der ute i verden?

Som pedagogisk leder og teaterpedagog har jeg jobbet flere år i skoler og barnehager. Jeg har også jobbet med teateroppsetninger med ungdom over flere år. I jobben min er det å jobbe med vennskap, empati, holdninger, og kommunikasjon det viktigste jeg gjør hver dag. Dette tar tid, og det krever vilje og evne til å se. 30 år i arbeid med barn har gitt meg kunnskap på hva som fungerer (kjærlighet, nærhet,raushet og vilje til å handle). Utfordringen er rammene for mulighetene til å jobbe med dette. Jeg gjør alt jeg kan, utfordringene er ikke altfor store eller uoverkommelige for samfunnet vårt.

Vi trenger pedagoger som forstår og som velger å se, og vi trenger ressurser nok til å få det til. Det som er den største utfordringen i barnehagene og skolene i dag, er at det er for få av oss. Når det er sagt så ligger mange av ressursene i selve barnegruppene. De trenger riktig nøkler for å løse utfordringene med mobbing og trakassering. De fins og jeg bruker dem.

              

Det er en gruppe mennesker i vårt samfunn som kan løse utfordringer med mobbing og trakassering. Jeg bruker dem som rådgivere daglig. Det er barna selv som vet og kan. De er mine medhjelpere, rådgivere og ressurser. Det er dem jeg spør om råd, det er dem jeg drøfter dette med. Det er de som finner løsninger, og det er de som vet. De forteller selv om at de har vært ugreie, og de snakker om hva de tenkte da dette skjedde. Barn trenger ikke å bli fortalt at de gjør noe galt. De må selv forstå at de gjør det, og selv komme frem til hvorfor dette ikke er bra for dem eller for andre. De som blir utsatt for trakassering må også forstå hvorfor det er bra for dem å si ifra. Klare å si stopp, sette grenser for seg selv, og ha god selvfølelse og selvtillit nok til å nekte andre å plage dem. (Det er ikke disse barnas oppgave å finne hjelp, det er vår jobb å finne dem) Dette her kan jeg ikke utdype i en mail. Bare for å gi et drypp av hva som er helt nødvendig om man skal få stoppet mobbing og trakassering. Voksne er ofte verre enn barn til å mobbe og trakassere, så vi bør være veldig bevisste på hva slags rollemodeller vi er.

Jeg er enig med deg i at strakstiltak skal iverksettes. Jeg er dypt uenig i hvilke tiltak som trengs. Barn er ikke onde. Barn har ulike behov ut i fra hvem de er og hvilke rammer de vokser opp i. Noe er dog helt likt: Alle trenger å forstå at de er betydningsfulle og elsket av noen. Det har vist seg om og om igjen at barn har blitt reddet fordi det var noen som så dem og holdt rundt dem når de hadde det vanskelig. Barn trenger og bli forstått og sett. Det som er flott, men samtidig utfordrende når barn sliter, er at de er her og nå mennesker. De ser ikke hva som kan bli, og skjønner heller ikke at dette vil endre seg. De er ofte impulsive og det kan være dødelig.

Å få barn til å bytte skoler fordi de mobber eller blir mobbet er tøft. Hva er det som har fått dem dit? Hvorfor mobber noen barn andre? De har det ikke bra. De er utrygge og oftest redde. Vi trenger et samfunn som tar seg av barna som blir oversett, skremt, truet, misbrukt fysisk og psykisk. De trenger tilstedeværende, engasjerte, lyttende og ikke minst seende voksne som er der og gir dem de rette nøklene. Eller har vilje til å finne de sammen med dem hver eneste dag.

Å sende ut skjemaer til elever med spørsmål om de blir utsatt for mobbing fra medelever og lærere er ufint og misvisende. Det gir oss ikke svar på noen ting. Det er stygt og en stor skam å være så arrogante at hele samfunnet helt opp til kongehuset står og applauderer for at du er betydningsløs og usynlig!

Mobbing stopper ikke av fokus en gang i året med MOT eller andre antimobbetiltak. Det må eksistere å ha fokus hver dag i alle avdelinger i barnehagene, og i hvert eneste klasserom daglig. Tilstedeværende voksne med kompetanse på å se å iverksette gode tiltak umiddelbart. Det ikke barnas jobb å finne de voksne for hjelp. Det er de voksnes ansvar å finne barna.

Jeg vil avslutte med påstanden jeg kom med i innledningen. Hvorfor er dette så vanskelig å gjøre noe med??? Det er ikke det!

Med vennlig hilsen

Mette Leithe

Pedagogisk leder

 

  



3 kommentarer

Lars MJ Hansen

23.11.2015 kl.16:25

Hei, kan vi publisere dette gode innlegget på rb.no?

Mvh Lars MJ Hansen

politisk redaktør

Mette Leithe

24.11.2015 kl.00:05

Ja Kom igjen! :-)
Lars MJ Hansen:

Gunn-Marit Berglund

05.12.2015 kl.12:40

Vi voksne er forbilder for ungene. På fb mobber og trakkasserer voksne hverandre, latterliggjør og er ufin mot hverandre. På skoletilstelninger rotter voksne venner seg sammen, og bryr seg ikke om at noen foreldre sitter alene. Vi voksne velger og velger ut hvem som betyr noe for oss, og det er aksrptert at man overser de som trenger oss. Hvordan kan man forvente at ungene skal lære noe annet?

Skriv en ny kommentar

Mette Leithe

Mette Leithe

50, Lørenskog

Engasjert styrer i barnehage. Brenner for jobben min og gleder meg daglig til alle møtene med barna. Etter 35 år er det det eneste som ikke har forandret seg for meg i min jobb.

Kategorier

Arkiv

hits